Til forsvar for årets Fritt Ord-tildeling
Dette innlegget søker ikke å argumentere for at Nina Karin Monsen (NKM) “fortjener” prisen, eller at hun er den beste kandidaten til en slik pris. Det er et forsøk på å distansere debatten fra NKMs person og se på hva Fritt Ord er satt til å forvalte.
Det er lett å forstå motstanden mot årets tildeling. NKM er så full av hårreisende, absurde og perfide uttalelser og har en så fientlig, hatsk og selvopphøyende fremferd at hun er lett å mislike.
Hjorthen forundres over prisen og han stiller spørsmål ved om NKM stimulerer til levende debatt. Men dette er en feiltolkning av Fritt Ords formål. Det er ikke NKM (eller andre prismottakere) som skal stimulere den levende debatt. Det er Fritt Ord, gjennom sitt arbeid og sine tildelinger, som skal gjøre det. Og den enorme og intense debatt som er kommet i kjølvannet av tildelingen bærer vitne om at prisen bidrar til nettopp dette.
NKM er en dårlig debattant. Faktisk debatterer hun ikke. Hun argumenterer ikke for sitt syn. Hun erklærer. Hun åpner ikke for alternative synspunkter. Hun står ikke i veien for direkte personangrep. Og hun ikler seg offerrollen når hun kritiseres, heller enn å møte kritikken. Dette gjør henne til en dårlig forvalter av ytringsfriheten.
Men Fritt Ord har ikke gitt henne prisen på grunn av sine holdninger eller sin stringente form. Hun har fått den fordi hun uredd står frem med sine meninger.
Vi må tåle at folk vi ikke liker også kan få Fritt Ord-prisen. NKM har i en årrekke ytret holdninger og synspunkter som er på kollisjonskurs med “normen”. Det er ikke noe poeng å gi prisen til en som ytrer seg MED opinionen. Det er viktig å ta vare på stemmene til de som faktisk risikerer noe ved å ta til orde for sitt syn. Dessverre er det slik at stemmen som i år mottok prisen har en slik tone at den tilslører sitt budskap.
NKM er ikke på kollisjonskurs med folkemeningen i alt hun sier. En stor andel av folket (jeg vil anta et flertall) er enig med Monsen i at et homofilt ekteskap ikke bør likestilles med et heterofilt når det gjelder retten til å få barn. Monsens problem er at hun mener dette på en slik måte at hun støter meningsfeller fra seg.
Når stormen rundt tildelingen roer seg, vil debatten forhåpentligvis fokusere mer på sak enn på person.