Dette innlegget søker ikke å argumentere for at Nina Karin Monsen (NKM) “fortjener” prisen, eller at hun er den beste kandidaten til en slik pris. Det er et forsøk på å distansere debatten fra NKMs person og se på hva Fritt Ord er satt til å forvalte.

Det er lett å forstå motstanden mot årets tildeling. NKM er så full av hårreisende, absurde og perfide uttalelser og har en så fientlig, hatsk og selvopphøyende fremferd at hun er lett å mislike.

Hjorthen forundres over prisen og han stiller spørsmål ved om NKM stimulerer til levende debatt. Men dette er en feiltolkning av Fritt Ords formål. Det er ikke NKM (eller andre prismottakere) som skal stimulere den levende debatt. Det er Fritt Ord, gjennom sitt arbeid og sine tildelinger, som skal gjøre det. Og den enorme og intense debatt som er kommet i kjølvannet av tildelingen bærer vitne om at prisen bidrar til nettopp dette.

NKM er en dårlig debattant. Faktisk debatterer hun ikke. Hun argumenterer ikke for sitt syn. Hun erklærer. Hun åpner ikke for alternative synspunkter. Hun står ikke i veien for direkte personangrep. Og hun ikler seg offerrollen når hun kritiseres, heller enn å møte kritikken. Dette gjør henne til en dårlig forvalter av ytringsfriheten.

Men Fritt Ord har ikke gitt henne prisen på grunn av sine holdninger eller sin stringente form. Hun har fått den fordi hun uredd står frem med sine meninger.

Vi må tåle at folk vi ikke liker også kan få Fritt Ord-prisen. NKM har i en årrekke ytret holdninger og synspunkter som er på kollisjonskurs med “normen”. Det er ikke noe poeng å gi prisen til en som ytrer seg MED opinionen. Det er viktig å ta vare på stemmene til de som faktisk risikerer noe ved å ta til orde for sitt syn. Dessverre er det slik at stemmen som i år mottok prisen har en slik tone at den tilslører sitt budskap.

NKM er ikke på kollisjonskurs med folkemeningen i alt hun sier. En stor andel av folket (jeg vil anta et flertall) er enig med Monsen i at et homofilt ekteskap ikke bør likestilles med et heterofilt når det gjelder retten til å få barn. Monsens problem er at hun mener dette på en slik måte at hun støter meningsfeller fra seg.

Når stormen rundt tildelingen roer seg, vil debatten forhåpentligvis fokusere mer på sak enn på person.

Regjeringens forslag til innskrenking av ytringsfriheten til fordel for vern av “trosretninger og livssyn” føles som et gufs fra fortiden.

Intensjonene bak er gode. Virkemiddelet dårlig.

Hvordan skal Ola Nordmann vurdere hva som er “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”? Religion er et følelsesladd tema. Når mennesker i én del av verden oppfatter handlinger i andre deler av verden som urett begått i religionens navn, skal man kunne si fra. Når “uretten” er spesielt grusom/grotesk (f.eks. steining etter utroskap), blir reaksjonen tilsvarende sterk. Skal den enkelte vurdere sine ytringer opp mot en rasismeparagraf for ikke å risikere å bli straffet for å uttrykke sin avsky?

Unyanserte og hatefulle (les: bornerte, usaklige og til og med rasistisk motiverte) ytringer fra grupperinger (bootboys, vigrid og annet rask) eller enkeltpersoner slår vanligvis sterkere tilbake på den som ytrer enn skaden de volder dem ytringen gjelder. Norge må vise at vi tar avstand fra slike ytringer med andre virkemidler enn forbud og straff.

Dagbladet kan fortelle at danskene ikke er imponert. Jeg må ha sovet den dagen danskene ble en målestokk for håndtering av fremmedfiendtlighet…

Det er positivt at arbeider-ungdommen taler sine gamle midt imot. Heldigvis er det mange som gjør det.

Regjeringen bør legge seg tidlig i kveld og våkne opp igjen i 2009 i morgen…

Andre med kommentarer om temaet:
Eirik Newth
Astrid Meland - Skyt all ulven
Aftenposten

Signér oppropet: http://opprop.info/

Nå har språkprofessor Finn-Erik Vinje kritisert Ari og Märthas valg av navn på sine barn, og Ari tar kraftig til motmæle.

Ari hevder at Vinje har en politisk agenda bak sine utspill. Han vil ikke utdype dette, bare “konstatere at dette ikke handler om språkpolitikk”. Det er ingen hemmelighet at Vinje er anti-monarkist, og jeg antar det er dette Ari ikke vil utdype. Men hvis Vinje vil jobbe for å avskaffe Kongehuset, tviler jeg på at navnekritikken er særlig effektiv…

Jeg er delvis enig i Vinjes karakteristikk av navnene, men hva så? Hvilken rolle spiller det hva jeg eller Vinje mener om dem? Må man virkelig ikle seg rustning, løpe ut på barrikadene og fyre løs bare fordi noen kritiserer navnevalgene dine?

Enda verre: Ari ville ikke møte Vinje til debatt, men kunne gjerne “la seg intervjue” om saken (les: argumentere mot Vinje uten risiko for å måtte forsvare sine argumenter). Ridder Ari torde altså ikke møte ridder Vinje til sverdkamp, men ville heller stå trygt på muren og skyte på ham med piler.

Så Ari: kunne du ikke heller bare gi faen? Så kunne øvrigheten selv velge å være enig med Vinje, eller avskrive ham som en gammel (språk)grinebiter…

Dette er en stor dag. Vi er endelig kvitt Bush og kan ønske Barack Obama velkommen som historiens første fargede president (etter 43 mer eller mindre vellykkede hvite).

Jeg tror verden vil se mange forbedringer i årene som kommer. Ikke bare fordi Obama på mange områder representerer noe annet enn Bush (og republikanerne) har gjort, men også fordi andre land har positive holdninger til Obama.

Så jeg ønsker Obama velkommen, selv med en Rahm(bo) som stabssjef.

14. januar valgte Mona Levin igjen å bruke en av de mest rasistiske hersketeknikkene som finnes. Hun kalte Kåre Willoch rasist og antisemitt. Hennes uttalelse er like nyansert og gjennomtenkt som de vi gjerne hører fra grupperinger som f.eks. Bootboys.

Hvorfor er Willoch jødehater? Willoch peker på at Obamas stabssjef Rahm “Rahmbo” Emanuel er jøde og mener det gjør det lite sannsynlig at vi vil se noen særlig endring i USAs midtøsten-politikk. Er DET antisemittisk?? Mener Levin kanskje at “Rahmbo” er en person som tradisjonelt har vist seg som en forkjemper for fred i Midtøsten? Mannen hvis far var medlem av Irgun, en jødisk undergrunnsgruppe som gjennomførte utallige terroraksjoner mot Palestina. “Rahmbo” har aldri lagt skjul på at han er Israel-venn. Han har støttet USAs krigføring i Irak, og Bushs Israel-politikk.

Når Willoch mener at dette er en trussel mot fredsutsiktene i Midtøsten, så er han altså antisemitt?

Hvis man ikke kan kritisere en stat som på så grovt vis undertrykker et helt folk uten å være rasist, ja da er vi mange rasister.
Som Kjell Lars Berge, professor i retorikk, sier i Dagbladet: Slik debatt gjør oss dummere.

At Mona Levin ikke er mer reflektert er trist. Men dette er jo ikke første gang. Hun har tidligere skutt med samme ammunisjon mot Jostein Gaarder. Da sammenlignet hun Gaarders skriverier med Hitlers “Mein Kampf”. Hallo!

Men i rettferdighetens navn: Mona Levin har ingen enkel oppgave når hun skal forsvare Israels handlinger. Jeg vil si den er umulig. Da blir det lett slik at man tyr til usakligheter og billig personhets. Levins problem er da selvsagt at hun skader heller enn forsvarer sin sak.

Norske jøder burde avsette Levin som jødisk talsmann og heller finne en med mindre polariserte holdninger.