Dette innlegget søker ikke å argumentere for at Nina Karin Monsen (NKM) “fortjener” prisen, eller at hun er den beste kandidaten til en slik pris. Det er et forsøk på å distansere debatten fra NKMs person og se på hva Fritt Ord er satt til å forvalte.

Det er lett å forstå motstanden mot årets tildeling. NKM er så full av hårreisende, absurde og perfide uttalelser og har en så fientlig, hatsk og selvopphøyende fremferd at hun er lett å mislike.

Hjorthen forundres over prisen og han stiller spørsmål ved om NKM stimulerer til levende debatt. Men dette er en feiltolkning av Fritt Ords formål. Det er ikke NKM (eller andre prismottakere) som skal stimulere den levende debatt. Det er Fritt Ord, gjennom sitt arbeid og sine tildelinger, som skal gjøre det. Og den enorme og intense debatt som er kommet i kjølvannet av tildelingen bærer vitne om at prisen bidrar til nettopp dette.

NKM er en dårlig debattant. Faktisk debatterer hun ikke. Hun argumenterer ikke for sitt syn. Hun erklærer. Hun åpner ikke for alternative synspunkter. Hun står ikke i veien for direkte personangrep. Og hun ikler seg offerrollen når hun kritiseres, heller enn å møte kritikken. Dette gjør henne til en dårlig forvalter av ytringsfriheten.

Men Fritt Ord har ikke gitt henne prisen på grunn av sine holdninger eller sin stringente form. Hun har fått den fordi hun uredd står frem med sine meninger.

Vi må tåle at folk vi ikke liker også kan få Fritt Ord-prisen. NKM har i en årrekke ytret holdninger og synspunkter som er på kollisjonskurs med “normen”. Det er ikke noe poeng å gi prisen til en som ytrer seg MED opinionen. Det er viktig å ta vare på stemmene til de som faktisk risikerer noe ved å ta til orde for sitt syn. Dessverre er det slik at stemmen som i år mottok prisen har en slik tone at den tilslører sitt budskap.

NKM er ikke på kollisjonskurs med folkemeningen i alt hun sier. En stor andel av folket (jeg vil anta et flertall) er enig med Monsen i at et homofilt ekteskap ikke bør likestilles med et heterofilt når det gjelder retten til å få barn. Monsens problem er at hun mener dette på en slik måte at hun støter meningsfeller fra seg.

Når stormen rundt tildelingen roer seg, vil debatten forhåpentligvis fokusere mer på sak enn på person.

Medieviter Lars Nyre slår “uredd fast at Twitter pokker meg ikke er viktig i det hele tatt”.

Pokker meg?

Nyre er sinna. En skikkelig sinnamann. Så sinna at han til og med truer BT med å si opp abonnementet sitt! Da er man sint.

I en kronikk i Bergens Tidende i dag går han hardt ut mot Twitter, som han ikke liker. Han følger dermed opp en ny trend(?) blant *-vitere, startet av statsviter Hege Skjeie i en kronikk i Dagens Næringsliv (ikke på nett, men jeg kommenterer den her).

Hvorfor denne trangen til å kritisere ting man ikke har greie på?

Og hva får en akademiker til å spy ut nedlatende og pretensiøse erklæringer som
“Sosiale nettverksmedier utgjør en velorganisert kommunikativ opportunisme der det viktigste er å skrive noe smart slik at vennene dine kan se hvor smart du er. Twitter, Facebook og YouTube dreier seg i veldig stor grad om personlig posering for folk som føler de har viktigere ting å si enn andre”.

Den beskrivelsen passer bemerkelsesverdig godt på hans egen kronikk.

Nyre er redd for Internett. Hvis utviklingen fortsetter som nå vil menneskene få et fattig liv (for Internett tar over alt). “Våkne opp og lukt på rosene!” oppfordrer Nyre.

Nyre: Posørene, de med viktigere ting å si enn andre, er de samme menneskene du møter når du er ute og lukter på rosene dine!

Langt mer enn 1 million nordmenn er i dag på Facebook. Neida, ikke alle disse er superaktive (jeg er et godt eksempel), men det er litt av et sleivspark å beskylde en så stor gruppe mennesker for å være posører og opportunister.

Nyre langer spesifikt ut mot Hilde Sandvik (samfunnsredaktør i BT) og kaller hennes skriverier om Twitter for “unyansert optimisme”. Nyres kronikk kan trygt kategoriseres som unyansert pessimisme. Hvor i kronikken finner jeg de nyansene han etterlyser hos Sandvik?

Twitter og Facebook er en del av samfunnsdebatten. På samme måte som leserinnlegg, debatt-innlegg og kronikker i papiraviser. Ja, på Twitter og Facebook kan man finne masse tull og tøys, tåpelige meninger og holdninger, besserwissere, bråkebøtter, masekopper og posører.

Akkurat som på avisenes debattsider. Det er Nyres kronikk et godt eksempel på. Etter min mening er den et surmaget oppgulp fri for saklig argumentasjon (punchlinen er til og med en trussel om at han skal si opp abonnementet sitt!). Betyr den elendige kronikken hans at avisenes debattsider er uviktig? Er det mediet som gjør innholdet uvesentlig? Er dette et tema i utdanningen i medievitenskap?

Nyre har rett i at Facebook-grupper o.l. har lite politisk vekt i dag. Så la oss true med (og utføre) handlinger som HAR politisk vekt. Eller markedsmessig vekt. Nyre truer med å si opp avisen sin i protest “hvis de ikke slutter å prise disse nye mediene helt ukritisk”. Det er ikke akkurat en trussel med nevneverdig (politisk) vekt. Det er vel knapt en trussel. Det er sånt som kalles sutring…

Om hvordan Twitter, bloggere og Jørgen Hattemaker (og du og jeg) straffet Amazon.

Før jeg la meg i går kveld ble jeg oppmerksom på en sak der Amazon tilsynelatende “sensurerte” utvalget sitt (les: homo-/lesbe-innhold). Jeg hørte det først via @nedregotten som linket til BecauseReally. Jeg tvitret såvidt før jeg køyet om at den beste måten å korrigere Amazons oppførsel er å skrive om det.

I løpet av natten suste tema-taggen #amazonfail oppover trending-listene på Twitter. Nettstedet Smart Bitches Trashy Books arrangerte en Google-bombing mot Amazon. Og den var effektiv! Et søk på “amazon rank” resulterer nå i at dette “ordliste-oppslaget” er blant de første treffene. Og det etter mindre enn 12 timer! Dersom mange andre (og særlig mainstream media) også skriver (og lenker), vil det bli svært vanskelig for Amazon å kvitte seg med dette.

Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan greide Amazon å finne på noe så erkedumt? Hva slags bakstreverske idéer ligger bak en slik avgjørelse? Og hvordan i hule heite var det mulig at en slik idé ikke ble slått ihjel før det ble gjennomført!!??

Hva slags PR-rådgivere er det egentlig som hever lønnen sin hos Amazon?

Amazon tråkket i salaten. Saken eksploderte på nettet. Amazon måtte etterhvert forklare seg. Hva hadde skjedd? Å, det var visst en glipp. En GLIPP!?! Amazon, tror dere virkelig vi er SÅ dumme? Snakk om hoppe i salaten med begge beina!

Og da må vi tilbake til PR-rådgiverne igjen. Var det den beste strategien de klarte å tenke ut? Hvordan kan det ha seg at så mange som dummer seg ut offentlig prøver å benekte, bortforklare eller glatte over fremfor å legge seg flate og be om unnskyldning? De fleste tilgir at folk gjør dumme ting. Men det er vanskelig å tilgi dem når de lyver deg opp i ansiktet! Eksempler?

“I did not have sexual relations with that woman!”
Ja, Bill Clinton er fortsatt en respektert mann. Ja, han har gjort mye bra. Og ja, hans ettermæle består selvsagt også av de tingene. Men tenk hvor farget hans ettermæle er av Lewinsky-saken! Vil du vedde om hvor mye mindre saken hadde vært dersom han umiddelbart gikk ut med en uforbeholden unnskyldning til sin familie og sine velgere? Om han hadde droppet løgnen?

Manuela Ramin-Osmundsen
Jeg tror at allerede i dag vil en relativt høy andel tilfeldig spurte være litt i tvil om deler av Manuela-saken. Om enda noen år vil svært mange av detaljene være alment glemt. Men én ting vil huskes bedre enn andre: løgnen. Manuela gjorde alt feil da saken sprakk i media. Løgn på løgn på løgn. Hun førte sin egen sjef, statsministeren, bak lyset og fikk ham til å fremstå som en leder uten autoritet. Og hun fornærmet det norske folk ved å tviholde på løgnen mens stadig flere detaljer fant veien ut i media. Hvor interessant ville saken vært for media (eller oss andre) dersom hun umiddelbart gikk ut og beklaget og innrømmet at hennes innblanding var utidig? Kanskje noen artikler i en dag eller to? Hadde vi tilgitt henne? Helt sikkert. Vi gjør alle dumme ting.

Saera Kahn
Man skulle ikke tro det var mulig så kort tid etter. Og man skulle tro Arbeiderpartiet hadde dyktigere rådgivere. Selv om sakenes innhold er svært forskjellig, er håndteringen skremmende lik. Først fornektelser, så diverse løgner. Og omsider, etter et massivt press i media og ellers, krype til korset. Ok, så har jeg ringt spåkoner (djizuz) på skattebetalernes regning. Duh… Aner jeg noe som helst om hva annet Kahn har stått for? Nei. Bryr jeg meg?
Gjør du?

Jeg trenger ikke nevne flere eksempler. Men det finnes drøssevis! Når skal de lære?

Hvis man har driti seg skikkelig ut, og noen har fått ferten av det, da kommer sannheten garantert frem til slutt. Best om den kommer fra deg selv!
Hvis man har driti seg skikkelig ut på nett, og i tillegg er et verdenskjent konsern, da bør man følge læreboka. Jeg driver ikke med PR. Jeg skjønner såpass likevel. Du skjønner såpass. Hvorfor ikke de?

Har du også blogget om dette? Gi meg et hint, så legger jeg link til bloggen din her.

Blogger om saken:
Fr. Martinsen
Revolusjonært roteloft
ArnsteinBlogg 2.0

Nettaviser:
Dagbladet

Slutt å lure på hvor du skal gjøre av skiboksen når den ikke er i bruk: Heng den under taket, så er den ikke i veien!

Etter at jeg hadde tvitret om “patentet” mitt, fikk jeg flere oppfordringer om å legge ut forklaring og bilder. Sorry til dere for at det har tatt tid, men denne bloggposten er forhåpentligvis alt dere trenger!

Min skiboks er relativt gammel, laget i glassfiber, og dermed rimelig tung. Jeg greier ikke å få den opp på bilen alene, spesielt med tanke på at den ikke akkurat er letthåndterlig. Jeg har derfor lenge fantasert om å kunne henge den i taket i garasjen. Men da jeg tidligere i vinter var nødt til å be naboens snekker om hjelp for å få boksen opp på bilen, bestemte jeg meg for å gjennomføre prosjektet.

Hvis jeg skal være ærlig (og det skal man jo) er jeg ikke særlig handy. Heller tvert imot. Men skiboksopphenget fungerer veldig bra! Nok prat.

Du trenger:
4 taljer (2 enkle og 2 doble)
4 kroker, patentbånd e.l. til å feste i taket
ca 20m tau

Obs: Min løsning innebærer at takstativet alltid er festet til skiboksen!

På den siden du skal trekke i (og feste) tauet henger du dobbel-taljene med ca en meters mellomrom i bilens lengderetning. På motsatt side henger du de to enkle taljene. Et langt tau på 5-6 meter festes i den ene enden av takstativet, tres gjennom en enkel talje og videre gjennom en dobbel talje. Det samme gjøres på den andre. I tillegg festes et tau på ca 4 meter i den andre enden av hvert takstativ og tres gjennom den doble taljen. Nå står du med 4 tau som du kan trekke i for å løfte takstativet.

Dette fungerer fint, men det er litt tungt å trekke opp en så tung skiboks som min. I versjon 2.0 har jeg foreløpig vurdert to alternative oppgraderinger:
1. Montere en båthenger-vinsj på veggen slik at jeg kan sveive opp boksen fremfor å dra med hendene
eller
2. montere 4 ekstra (doble) taljer slik at tauene får et par ekstra lengder. I følge fysikken blir da motstanden mindre når jeg drar. Jeg må i så fall kjøpe nytt (lengre) tau.

Har du gjort noe lignende selv? Hva er dine erfaringer? Smarte tips mottas med takk! Både for versjon 2.0 og for en eventuell fremtidig v3.0!

I dette innlegget velger jeg en litt useriøs, nedlatende og uinformert stil slik at den står i stil med den ene av de to sakene jeg kommenterer. Vi begynner med den:

Professor i statsvitenskap, Hege Skjeie, er en av fem som utgjør kronikk-spalten “Med egne ord” i DN Lørdag. Denne uken var det hennes tur. Etter å ha lest kronikken denne uken (finner den ikke på nett…), har jeg gjort meg følgende forestilling om hvordan ukens kronikk ble til:

Torsdag kveld, hjemme hos Hege Skjeie:

“Shit, torsdag! Jeg har jo deadline på DN-kronikken i morgen! Det hadde jeg glemt! Æsj, jeg har jo ingenting å skrive om. Hva har irritert meg i det siste? Jeg er jo litt grinete og arrogant, det kan alle se på bildet mitt i DN…

Nå vet jeg det! Jeg skriver litt om det Twitter-tullballet som jeg ikke skjønner en puck av! Så kan jeg gjøre narr av noen politikere i samme slengen.

La meg se, hvis jeg skal skrive om Twitter får jeg vel gjøre litt research. Jeg gidder ikke registrere meg og prøve det ut selv en periode slik at jeg har en forutsetning for å uttale meg, for jeg vet jo at det bare er tull. Jeg googler heller litt og sjekker hva noen politikere har sagt. Hvem skal jeg velge? Jens er jo statsminister, så han er naturlig. Og så tar jeg Helga P, for hun er skikkelig teit…

…herregud så kjedelig! Det går jo ikke an å si noe reflektert på 140 tegn! Det blir noe helt annet med mine velfunderte meninger i denne kronikken. Nei, da er blogging bedre, for der kan jo sånne som meg berike den norske meningsdiskursen med intellektuelle perler som denne kronikken. Jeg er glad jeg gjennomførte disse 5 minuttene med research. De bekreftet akkurat det jeg visste fra før: Twitter er bare tull!

Sorry, Skjeie. Det er sjelden lurt å uttale seg bombastisk. Spesielt når du skriver om noe du ikke har greie på.

Man kunne vel kanskje også spørre om hvorfor DN tillot slikt vås på trykk, men de vil vel argumentere for at dette ikke reflekterer DNs syn, siden dette er Skjeies “egne ord”. Likevel, “Med egne ord” er ikke bare en generell spalte der hvemsomhelst kan skrive kronikker. Det er 5 utvalgte kronikører, så jeg regner med DN betaler Skjeie for jobben. Da er det underlig at de ikke tar større redaksjonelt ansvar for innholdet. Det er jo tross alt en seriøs avis som… *R-I-I-I-I-I-N-G-G* …hallo? Aha, det stemmer! Det var bare 1996 som ringte for å minne meg på en annen DN-artikkel om teknologi. (Fritt etter Martin Bekkelund (nederst) .)

EDIT (7. april):
Som Knut Johannessen påpeker i en kommentar, er “artikkelen” jeg og andre henviser til i realiteten et leserinnlegg. Mer info om dette her:
http://www.dn.no/forsiden/article623957.ece

Andre blogger om denne saken:
Katcho 2.0
FjoseBerg
Og så ser jeg at Carl Christian har blogget startet en Twitterdugnad (#svarHSiDN)
Andre? Tips meg, så legger jeg inn link!

Og når jeg først er i gang, må jeg nesten ta med journalist Stine Strandhaug i Romerikes Blad. Hennes artikkel Solgt med byttelapp er et usedvanlig dårlig stykke journalistisk arbeid, både med tanke på kildekritkk, vinkling og mangel på nyanser. Artikkelen har et tabloid preg som kler en lokalavis(journalist) dårlig. Bra Strandhaug! Du har muligens fått en stjerne i margen hos Se & Hør (du må bare sørge for at det gjelder en kjendis neste gang).

Mer velfunderte blogginnlegg om adopsjonssaken:
Hannes hjørne
Andre?

I dag viste NRK2 en dokumentar om skrifttypen “Helvetica”. Frem til nå var jeg ikke klar over at jeg syntes fonter var interessant. Men det synes jeg altså. Jeg så filmen etter å ha blitt tipset på Twitter av @abrenna (som retvitret @espenmoe). Og det var det tydeligvis mange andre som også gjorde! @abrenna blogget om dette på TekniskBeta.

Er du teknofil som meg, vil du kanskje også finne min kollega Anders Norås’ bloggpost om gode programmeringsfonter interessant.

Begge bloggene har en link til Helvetica-filmen.

Regjeringens forslag til innskrenking av ytringsfriheten til fordel for vern av “trosretninger og livssyn” føles som et gufs fra fortiden.

Intensjonene bak er gode. Virkemiddelet dårlig.

Hvordan skal Ola Nordmann vurdere hva som er “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”? Religion er et følelsesladd tema. Når mennesker i én del av verden oppfatter handlinger i andre deler av verden som urett begått i religionens navn, skal man kunne si fra. Når “uretten” er spesielt grusom/grotesk (f.eks. steining etter utroskap), blir reaksjonen tilsvarende sterk. Skal den enkelte vurdere sine ytringer opp mot en rasismeparagraf for ikke å risikere å bli straffet for å uttrykke sin avsky?

Unyanserte og hatefulle (les: bornerte, usaklige og til og med rasistisk motiverte) ytringer fra grupperinger (bootboys, vigrid og annet rask) eller enkeltpersoner slår vanligvis sterkere tilbake på den som ytrer enn skaden de volder dem ytringen gjelder. Norge må vise at vi tar avstand fra slike ytringer med andre virkemidler enn forbud og straff.

Dagbladet kan fortelle at danskene ikke er imponert. Jeg må ha sovet den dagen danskene ble en målestokk for håndtering av fremmedfiendtlighet…

Det er positivt at arbeider-ungdommen taler sine gamle midt imot. Heldigvis er det mange som gjør det.

Regjeringen bør legge seg tidlig i kveld og våkne opp igjen i 2009 i morgen…

Andre med kommentarer om temaet:
Eirik Newth
Astrid Meland - Skyt all ulven
Aftenposten

Signér oppropet: http://opprop.info/

Nå har språkprofessor Finn-Erik Vinje kritisert Ari og Märthas valg av navn på sine barn, og Ari tar kraftig til motmæle.

Ari hevder at Vinje har en politisk agenda bak sine utspill. Han vil ikke utdype dette, bare “konstatere at dette ikke handler om språkpolitikk”. Det er ingen hemmelighet at Vinje er anti-monarkist, og jeg antar det er dette Ari ikke vil utdype. Men hvis Vinje vil jobbe for å avskaffe Kongehuset, tviler jeg på at navnekritikken er særlig effektiv…

Jeg er delvis enig i Vinjes karakteristikk av navnene, men hva så? Hvilken rolle spiller det hva jeg eller Vinje mener om dem? Må man virkelig ikle seg rustning, løpe ut på barrikadene og fyre løs bare fordi noen kritiserer navnevalgene dine?

Enda verre: Ari ville ikke møte Vinje til debatt, men kunne gjerne “la seg intervjue” om saken (les: argumentere mot Vinje uten risiko for å måtte forsvare sine argumenter). Ridder Ari torde altså ikke møte ridder Vinje til sverdkamp, men ville heller stå trygt på muren og skyte på ham med piler.

Så Ari: kunne du ikke heller bare gi faen? Så kunne øvrigheten selv velge å være enig med Vinje, eller avskrive ham som en gammel (språk)grinebiter…

Dette er en stor dag. Vi er endelig kvitt Bush og kan ønske Barack Obama velkommen som historiens første fargede president (etter 43 mer eller mindre vellykkede hvite).

Jeg tror verden vil se mange forbedringer i årene som kommer. Ikke bare fordi Obama på mange områder representerer noe annet enn Bush (og republikanerne) har gjort, men også fordi andre land har positive holdninger til Obama.

Så jeg ønsker Obama velkommen, selv med en Rahm(bo) som stabssjef.

14. januar valgte Mona Levin igjen å bruke en av de mest rasistiske hersketeknikkene som finnes. Hun kalte Kåre Willoch rasist og antisemitt. Hennes uttalelse er like nyansert og gjennomtenkt som de vi gjerne hører fra grupperinger som f.eks. Bootboys.

Hvorfor er Willoch jødehater? Willoch peker på at Obamas stabssjef Rahm “Rahmbo” Emanuel er jøde og mener det gjør det lite sannsynlig at vi vil se noen særlig endring i USAs midtøsten-politikk. Er DET antisemittisk?? Mener Levin kanskje at “Rahmbo” er en person som tradisjonelt har vist seg som en forkjemper for fred i Midtøsten? Mannen hvis far var medlem av Irgun, en jødisk undergrunnsgruppe som gjennomførte utallige terroraksjoner mot Palestina. “Rahmbo” har aldri lagt skjul på at han er Israel-venn. Han har støttet USAs krigføring i Irak, og Bushs Israel-politikk.

Når Willoch mener at dette er en trussel mot fredsutsiktene i Midtøsten, så er han altså antisemitt?

Hvis man ikke kan kritisere en stat som på så grovt vis undertrykker et helt folk uten å være rasist, ja da er vi mange rasister.
Som Kjell Lars Berge, professor i retorikk, sier i Dagbladet: Slik debatt gjør oss dummere.

At Mona Levin ikke er mer reflektert er trist. Men dette er jo ikke første gang. Hun har tidligere skutt med samme ammunisjon mot Jostein Gaarder. Da sammenlignet hun Gaarders skriverier med Hitlers “Mein Kampf”. Hallo!

Men i rettferdighetens navn: Mona Levin har ingen enkel oppgave når hun skal forsvare Israels handlinger. Jeg vil si den er umulig. Da blir det lett slik at man tyr til usakligheter og billig personhets. Levins problem er da selvsagt at hun skader heller enn forsvarer sin sak.

Norske jøder burde avsette Levin som jødisk talsmann og heller finne en med mindre polariserte holdninger.